.. with Neighbours, kommentert i Dagens
Morgenblad. Men å, å, jeg glemte å nevne Kristine Næss blant de betydelige norske forfatterne som er representert i boka. Hun som i
Vanlig (H Press 2005) skrev:
«Mellom regjeringsbyggene står de varslede containerne på plass. De kaster bøker i dem. Alt ser svart ut: Containerne, bøkene, rosene. Jeg synes det er vakkert. Ingen får lese bøker som ikke er solgt. Slik er likhet for loven, sier de, og endrer loven.»
Trond Haugen kommenterte Næss’ essay i sin anmeldelse i
Dagsavisen på følgende måte:
«Kanskje er det å skrive vanlig i en verden som blir mindre og mindre vanlig, den mest uvanlige og dermed mest kritiske oppgaven en forfatter kan påta seg.»
Hvilket minner meg på min egen anmeldelse av Thomas Lundbo fra ifjor høst, der jeg skrev:
Det kunne vært nærliggende å si at Lundbo ikke riktig har funnet sin
egen stemme, som det heter så fint. Og så er det denne følelsen av at teksten vil unnskylde seg – at den stadig minner seg selv og leserne på hvor ubetydelig den er i den store sammenhengen, som om den trekker på skuldrene og sier
eller jeg vet ikke, jeg, og slik gjør det mindre enn det er, det å være et forfengelig og sårbart menneske på jorden blant andre mennesker. På den annen side kunne man tenke seg at Lundbos største fortjeneste med denne boken er selve det
pregløse. Som et slags selsomt motspråk. Jeg tenker på tenkeren Pascal når jeg leser Lundbo. Under overskriften «Menneskets lavhet», skriver han for eksempel:
«Menneskelivet er et blendverk: Vi tåler ikke sannheten, vi smigrer hverandre, vi snakker bak hverandre. Slikt har dessverre røtter i menneskehjertet. Derfor er vi alle på en måte gale. Er man annerledes, opplever man bare galskapen på en annen måte. Vanviddet tildekker de største handlingene, de som gjøres i det skjulte. Egentlig er det disse som fortjener plass i historien.»
