«Far hadde ikke lenger den motstandskraft som beskytter sunne mennesker mot å fascineres av det heslige,» skriver Bruno Schulz i «Kakerlakkene». Hør bare:

«Han beveget seg bortover gulvet med innviklede bevegelser efter et ritual jeg med forferdelse gjenkjente som en efterligning av kakerlakkenes seremoniell.

Fra da av oppgav vi far. Hans likhet med en kakerlakk ble tydeligere for hver dag – min far hadde forvandlet seg til en kakerlakk.

Vi vennet oss til det. Vi så mindre og mindre til ham; han kunne være forsvunnet i ukevis på sine kakerlakkvandringer. Til slutt kjente vi ham ikke lenger igjen, så fullstendig hadde han gjort seg til ett med denne sorte, uhyggelige slekt. Ingen visste om han kanskje fortsatt levet i en sprekk i gulvet, om han ved nattetider løp gjennom værelset i et kakerlakkærend eller om han kanskje var et av de døde insektene som Adela fant hver morgen, liggende på ryggen med benene i været, og som hun full av vemmelse tok på feiebrettet og kastet ut.»

0 kommentarer