I helgen var jeg på en bitteliten
øy rett utenfor Skandinavias hovedstad sammen med Anders & Christian og
Annelie og
Audun og
Caroline og
Eirikur og
Hubert og
Jannick og
Kim og
Leevi og
Maja og
Malte og
Mara & Ingmar og
Mariann og
Martin &
Martin &
Martin (fra Denmark & Denmark & Denmark) og
Magnar og
Magnus og
Mikkel og
Oscar og
Thorunn og
Sara samt
Simen og
Susanne og
Stian & Paal (fra
det norske folk),
Victor, et lysende navn, pluss
de navnløse.
På søndagen, etter seminaret, fikk jeg og Jannick og Stian en generøs liten privat omvisning på øya med Håkan historielærer (og middelalderkalligraf). Vi fikk se en 800 år gammel eik. Vi fikk se fiktive minnesmerker fra steinalderen og restene av en engelsk park, anlagt av en hertug som måtte i krigen, men som brevvekslet hjertelig med sin kone, «lilla hjärtat», som visstnok går igjen. Man kan høre det visle og rasle i taftkjolen hennes der hun skrider opp og ned trappene til hovedhuset og sukker av lengsel etter sin mann (en liten bagatell, bare, at trappene ennå ikke var bygd da hun levde). Ja, så fikk vi høre om en erkebiskop som ble innsatt av Erik den «hellige». Han syntes det var litt kjipt å måtte overholde løftet om sølibat og ordnet seg derfor på annet vis: han giftet bort en masse unge kvinner og gjorde avtaler med deres menn om å disponere dem fritt. Han var, forstår man, ikke spesielt godt likt. Ikke engang Gud likte ham noe særlig, og da han en gang skulle forrette i Uppsala domkirke, ble han på kirketrappa slått til jorden av en mystisk sykdom – av Gud selv. Hm, jeg var litt trøtt under denne lille omvisning på øya, så ha meg unnskyldt om jeg forteller forkjært.
