Indeterminacy
Now giving lecture on Japanese poetry. First giving very old Japanese poem, very classical: Oh willow tree, Why are you so sad, willow tree? Maybe baby? Now giving nineteenth-century romantic Japanese poem: Oh bird, sitting on willow tree, Why are you so sad, bird? Maybe baby? Now giving up-to-minute twentieth-century Japanese poem, very modern: Oh stream, flowing past willow tree, Why are you so sad, stream? Baby? herog her (I) og her (II) og her (III) og her (IV).
Det ror og ror
 Dagen er faren – og det ror og ror. Det mørke berget, mørkare enn kvelden, luter over vatnet med svarte folder: Eit samanstupt andlet med munnen i sjøen Ingen veit alt. Der ror og ror, i ring, for berget syg. Forvilla plask på djupet. Forkoment knirk i tre. Forvilla trufast sjel som ror og snart kan sugast ned. Han står der òg den andre, han i bergfoldene, i svartare enn svart, og lyer utover. Lam av synd. Stivt lyande. Stiv av støkk fordi her ror – Då må det gå blaff og blå-skin fram og attende som heite vindar og som frost. Det ror og ror i natt. Det ser og ser ingen. Ingen veit kven som slikkar på berget når det er mørkt. Ingen veit botnane i Angest sjø. Ingen veit kven som ikkje kan ro. (Tarjei Vesaas)
Ich bin ein armer Erdenkloss
Kritiker
Ja, nå har jeg fått opp Kritikers nettsider i ekspressfart. Det finnes til og med antydninger til en debatt der. Det er et års deltakelse i dette forumet som har brakt meg inn i Kritiker-redaksjonen.
Utopia II: Biskops Arnö
I helgen var jeg på en bitteliten øy rett utenfor Skandinavias hovedstad sammen med Anders & Christian og Annelie og Audun og Caroline og Eirikur og Hubert og Jannick og Kim og Leevi og Maja og Malte og Mara & Ingmar og Mariann og Martin & Martin & Martin (fra Denmark & Denmark & Denmark) og Magnar og Magnus og Mikkel og Oscar og Thorunn og Sara samt Simen og Susanne og Stian & Paal (fra det norske folk), Victor, et lysende navn, pluss de navnløse. På søndagen, etter seminaret, fikk jeg og Jannick og Stian en generøs liten privat omvisning på øya med Håkan historielærer (og middelalderkalligraf). Vi fikk se en 800 år gammel eik. Vi fikk se fiktive minnesmerker fra steinalderen og restene av en engelsk park, anlagt av en hertug som måtte i krigen, men som brevvekslet hjertelig med sin kone, «lilla hjärtat», som visstnok går igjen. Man kan høre det visle og rasle i taftkjolen hennes der hun skrider opp og ned trappene til hovedhuset og sukker av lengsel etter sin mann (en liten bagatell, bare, at trappene ennå ikke var bygd da hun levde). Ja, så fikk vi høre om en erkebiskop som ble innsatt av Erik den «hellige». Han syntes det var litt kjipt å måtte overholde løftet om sølibat og ordnet seg derfor på annet vis: han giftet bort en masse unge kvinner og gjorde avtaler med deres menn om å disponere dem fritt. Han var, forstår man, ikke spesielt godt likt. Ikke engang Gud likte ham noe særlig, og da han en gang skulle forrette i Uppsala domkirke, ble han på kirketrappa slått til jorden av en mystisk sykdom – av Gud selv. Hm, jeg var litt trøtt under denne lille omvisning på øya, så ha meg unnskyldt om jeg forteller forkjært.
Utopia I: Last shop in Europe 2004
    Åsene i Nord-Afrika danner kulisser for «The last shop in Europe», og når jeg snur meg, ser jeg en mengde hvite, identiske biler utover en stor parkeringsplass, foran en nybygd privat moské, også den hvit, hvorfra bønneinnkallingen blir avspilt, og bak moskeen klippen med det britiske festningsverket, befolket av aper. Oppe på klippen går jeg tett innpå en gammel, flegmatisk ape for å ta bilde, men blir avbrutt av at noen rykker meg i armen. Jeg snur meg og stirrer inn i øynene på en annen og mindre ape, som bretter bort leppene og viser fram våpenet sitt, tanngarden, og samtidig litt av kraniet. Jeg blir røsket ut av min bekvemme bektrakterposisjon og blir meg mitt nærvær pinlig bevisst i et slags memento mori. Gibraltar er stedet hvor levningene etter det siste neanderthaler-mennesket, Europas eneste og fruktesløse bidrag til menneskets evolusjonshistorie, er funnet. Det var i Sentral-Afrika at menneskeslekten slik vi kjenner den oppstod. I vår tid finnes massegraver langs kysten vest for Gibraltar; hvert år flyter et tusentalls døde kropper i land, havarerte afrikanere på jakt etter velstandsutopien, et bedre liv i Europa.
En slektning av Gregor Samsa
«Far hadde ikke lenger den motstandskraft som beskytter sunne mennesker mot å fascineres av det heslige,» skriver Bruno Schulz i «Kakerlakkene». Hør bare:
«Han beveget seg bortover gulvet med innviklede bevegelser efter et ritual jeg med forferdelse gjenkjente som en efterligning av kakerlakkenes seremoniell.
Fra da av oppgav vi far. Hans likhet med en kakerlakk ble tydeligere for hver dag – min far hadde forvandlet seg til en kakerlakk.
Vi vennet oss til det. Vi så mindre og mindre til ham; han kunne være forsvunnet i ukevis på sine kakerlakkvandringer. Til slutt kjente vi ham ikke lenger igjen, så fullstendig hadde han gjort seg til ett med denne sorte, uhyggelige slekt. Ingen visste om han kanskje fortsatt levet i en sprekk i gulvet, om han ved nattetider løp gjennom værelset i et kakerlakkærend eller om han kanskje var et av de døde insektene som Adela fant hver morgen, liggende på ryggen med benene i været, og som hun full av vemmelse tok på feiebrettet og kastet ut.»
Lurvete valmuer
«Vårt språk mangler karakteristikker som kan dosere graden av virkelighet, som kan definere dens tetthet. La oss si det uten omsvøp og forbehold: denne bydels ulykke er at her blir intet omsatt i handling, intet når sin endelige form, alle påbegynte bevegelser blir hengende i luften, alle gester mister for tidlig sin kraft og kommer ikke forbi et bestemt dødpunkt. Vi har allerede merket oss den ødsle overdådighet av intensjoner, planer og forhåpninger som er karakteristisk for bydelen. I virkeligheten er det ikke annet enn en gjæring av ønsker, vekket for tidlig og derfor kraftløse og tomme. I den altfor lette atmosfæren setter hvert minste ønske, hvert tilfeldig innfall knopp og vokser til et tomt, oppblåst bilde; en lett, grå vegetasjon av loddent ugress og farveløse, lurvete valmuer gror opp av luftspeilingenes og hasjisjens vektløse vev. Over hele kvarteret svever det late og promiskuøse fludium av synd og røk, hus og mennesker synes noen ganger som om de skjelver i sine feberhete kropper, som om den får gåsehud av sine deliriske drømmer. Ingen steder føler vi oss så truet av muligheter som her, så skremt av fullbyrdelsens nærhet, så bleke og avmektige av virkeliggjørelsens vellystige spenning. Men lenger kommer det heller ikke.» Fra Bruno Schultz' "Krokodillegaten", oversatt av Trygve Greiff og Martin Nag  Stillbilde fra animatørbrødrene Quays «Street of Crocodiles».
Weras reisebrev ..
.. kommer tett nå, les her.
Swinging ..
.. with Neighbours, kommentert i Dagens Morgenblad. Men å, å, jeg glemte å nevne Kristine Næss blant de betydelige norske forfatterne som er representert i boka. Hun som i Vanlig (H Press 2005) skrev: «Mellom regjeringsbyggene står de varslede containerne på plass. De kaster bøker i dem. Alt ser svart ut: Containerne, bøkene, rosene. Jeg synes det er vakkert. Ingen får lese bøker som ikke er solgt. Slik er likhet for loven, sier de, og endrer loven.» Trond Haugen kommenterte Næss’ essay i sin anmeldelse i Dagsavisen på følgende måte: «Kanskje er det å skrive vanlig i en verden som blir mindre og mindre vanlig, den mest uvanlige og dermed mest kritiske oppgaven en forfatter kan påta seg.» Hvilket minner meg på min egen anmeldelse av Thomas Lundbo fra ifjor høst, der jeg skrev: Det kunne vært nærliggende å si at Lundbo ikke riktig har funnet sin egen stemme, som det heter så fint. Og så er det denne følelsen av at teksten vil unnskylde seg – at den stadig minner seg selv og leserne på hvor ubetydelig den er i den store sammenhengen, som om den trekker på skuldrene og sier eller jeg vet ikke, jeg, og slik gjør det mindre enn det er, det å være et forfengelig og sårbart menneske på jorden blant andre mennesker. På den annen side kunne man tenke seg at Lundbos største fortjeneste med denne boken er selve det pregløse. Som et slags selsomt motspråk. Jeg tenker på tenkeren Pascal når jeg leser Lundbo. Under overskriften «Menneskets lavhet», skriver han for eksempel: «Menneskelivet er et blendverk: Vi tåler ikke sannheten, vi smigrer hverandre, vi snakker bak hverandre. Slikt har dessverre røtter i menneskehjertet. Derfor er vi alle på en måte gale. Er man annerledes, opplever man bare galskapen på en annen måte. Vanviddet tildekker de største handlingene, de som gjøres i det skjulte. Egentlig er det disse som fortjener plass i historien.»
Undertekst: egentlig er jeg jomfru
En vott til Svein Johs Ottesen for denne her, i dagens Aftenpoften:
«Et dypereliggende spørsmål under teksten er hva vi egentlig, når det kommer til stykket, egentlig kan vite om hverandre.»
Slagr ..
.. spiller på Mir ikveld. Smakebiter på myspace.
Ego dormio et cor meum vigilat
Øverland cut-ups: Skumring
Det begynte nok at dages paa en maate. Længst borte stod himmelen næsten hvit over de kulsvarte hustak; men det lyste ikke av den, det blev næsten endda mørkere av det. Luften var tyk og likesom taaket. Ikke engang lykterne skinnet ordenlig. De stod saa matte og svimle i mørket og oste bare.
Nu hadde de slukket lygterne. Himmelen var helt hvit; men tusmørket holdt sig endnu indunder husvæggene, et graat og ugodsligt halvlys laa over alle ting.
Det var i graalysningen. Vinduet stod blekt i den sorte væg, og der sivet en grumset, usikker dag ind gjennem de fattige gardiner.
Det blev mørkt. Barnene sat aldeles stille ved siden av hverandre paa den store skammelen. Det blev mere og mere mørkt, og de trykket sig tættere og tættere ind til hverandre. De sat og saa mot vinduet, som langsomt suget alt lys ut av stuen. Tilslut var det bare en mat, hvit tavle med et stort kors paa.
Øverland cut-ups: En mor
Endnu en gang begyndte hun at regne over de samme tal, som hun nu i snart en time hadde sittet bøyet over; men det vilde ikke gaa.
Den eneste lyd i stuen var den tørre knitren av de smaa, skitne papirlapper, som hun sat og fingret med – og saa den sagte, kokende sus av lampen, en ganske evindelig lyd at sitte og høre paa.
– det var en klar og kjølig oktoberdag –
Men i det sidste sov hun ikke noget videre. Hun blev liggende og stirre ind i mørket, som flammet rødt omkring hende og begrov hende i sin aske.
Naar hun saa slog øinene op mot det usikre lys av en ny dag, væltet det sig over hende som en kvælning, at det var sandt altsammen. Det som hadde skræmt hende i drømmenes fabelagtige tusmørke, det vaaknet hun til nu, og det var ikke til at komme bort fra.
Det er allerede begyndt at lysne. Den bleke, skyggeblaa luft puster sagte ned over husene.
Øverland cut-ups: Hjemover
Det er langt paa dag; men nu har jeg slaat mig til ro, jeg vil ikke staa op mere.
Jeg drømte saa underlig inat. Jeg husker ikke noget av det; men da jeg vaaknet, graat jeg, og jeg visste ikke engang, hvad det var for.
Det var endnu mørkt, da jeg vaaknet. Jeg laa længe og stirret mot vinduet. Det lyste mat grønt av lykteskinnet fra gaten, det var helt overiset. Saa skifet farven langsomt og blev graa, tilsidst hvit.
De første morgentimer er altid saa lange. Det var længe, før jeg kunde se noget andet. Men jeg kunde kjende, at der var kommet sne om natten. Det var saa stille utenfor, og luften var renere og dagslyset mere hvitt end vanlig.
Men nu mørkner det allerede.
Og nu er vinteren kommet igjen.
Alle lyd er saa dæmpet idag, menneskenes skridt og vognenes ramlen, hele byens liv er tystnet, det suser saa fjernt op til mig.
Sneen er kommet. Men det er ikke bare sneen. Selv hammerslagene og klangen av jern fra smien lyder saa fjernt, som om jeg hørte den i søvne. Snart er det nat.
Jeg maa ha sovet. Her er mørkt. Lampen er sluknet.
Ja, jeg har drømt. Men alt er drøm.
Tarirudleidå
Trariram tariru tarirudleiru, sarirudleidu sarirudleidå, trariramtarirutarirudleidu ... Eg er liten og lut, men en vælvaksen gut, det finns ingen i laget som kastar meg ut. Hør kvedaren Unni Boksaps synge Kivlemøyane. (Nettsidene er under utforming; dette er første gang jeg har tatt bilder i samarbeid med stylist. Takk, Ann-Kathrin!)
|
|
hovedside
arkiv
Flom i Bangladesh
Indeterminacy
Det ror og ror
Flyttet inn i en drøm
Copy – right?
Ich bin ein armer Erdenkloss
Kritiker
Utopia II: Biskops Arnö
Lommetørkletreet
Utopia I: Last shop in Europe 2004
Skogen for bare trær
En slektning av Gregor Samsa
Lurvete valmuer
Liv i skogen
Weras reisebrev ..
Swinging ..
Undertekst: egentlig er jeg jomfru
Slagr ..
Ego dormio et cor meum vigilat
Øverland cut-ups: Skumring
Øverland cut-ups: En mor
Øverland cut-ups: Hjemover
Tarirudleidå
|
